Product SiteDocumentation Site

4.2. Installasjon, skritt for skritt

4.2.1. Oppstart og igangsetting av Installer

Når BIOS har startet opp fra CD- eller DVD-ROM, vises Isolinux oppstartsmeny. På dette stadiet er Linux-kjernen ennå ikke lastet: Med denne menyen kan du velge om kjernen skal starte opp, og legge inn mulige parametere som skal overføres til kjernen i prosessen.
For en standardinstallasjon trenger du bare å velge «Install» eller «Graphical install» (med piltastene), og trykk deretter på Enter-tasten for å starte resten av installasjonsprosessen. Hvis DVD-ROM-en er en "Multi-arch"-disk, og maskinen har en Intel- eller AMD 64-biters prosessor, aktiverer disse menyalternativene installasjon av 64-biters varianten (amd64) og installasjonen av 32-biters varianten forblir tilgjengelig i en dedikert undermeny ("32-biters installasjonsalternativer"). Hvis du har en 32-biters prosessor, får du ikke noe valg, og menyoppføringene installerer 32-biters varianten (i386).
Hvert menyvalg skjuler en bestemt kommandolinje for oppstart, som kan settes opp etter behov ved å taste TAB før en sjekker oppføringen og starter opp. Oppføringen i «Hjelp»-menyen inneholder gamle kommandolinje-grensesnitt, der tastene F1- til F10 viser ulike hjelpeskjermer som detaljerer de ulike alternativene en kan be om. Du vil sjelden trenge dette alternativet, unntatt i helt spesielle tilfelle.
«Ekspert»-modus (tilgjengelig i «Advanced options»-menyen) viser alle mulige alternativer i installasjonsprosessen, og tillater navigering mellom de ulike trinnene uten at det skjer automatisk i rekkefølge. Vær forsiktig, dette svært detaljerte modus kan være forvirrende på grunn av mangfoldet av oppsettsvalg det inneholder.
The "rescue" mode, also accessible in the “Advanced options” menu, allows to recover a broken system or fix the bootloader. After presenting the first few screens of the installer, it will allow to enter a shell prompt in the file system you selected to perform any necessary actions, or allow to re-install the bootloader.
Oppstartsskjerm

Figur 4.1. Oppstartsskjerm

Once booted, the installation program guides you step by step throughout the process. This section presents each of these steps in detail. Here we follow the process of an installation from an amd64 DVD-ROM (more specifically, the RC3 version of the installer for Bullseye); netinst installations, as well as the final release of the installer, may look slightly different. We will also address installation in graphical mode, but the only difference from “classic” (text-mode) installation is in the visual appearance.

4.2.2. Velg språk

Installasjonsprogrammet begynner på engelsk, men det første trinnet lar brukeren velge hvilket språk som skal brukes i resten av prosessen. For eksempel vil å velge norsk bokmål, gi en installasjon fullt oversatt til bokmål (og et system som er satt opp med bokmål som resultat). Dette valget definerer også mer relevante standardvalg i senere stadier (spesielt tastaturoppsettet).
Velg språk
Velg språk

Figur 4.2. Velg språk

4.2.3. Velge landet

Det andre trinnet består i å velge ditt land. Kombinert med språket, gjør denne informasjonen programmet i stand til å tilby det mest passende tastaturoppsettet . Dette vil også påvirke oppsettet av tidssone. I USA er et standard QWERTY-tastatur tilbudt, og aktuelle tidssoner foreslått.
Velge landet
Velge landet

Figur 4.3. Velge landet

4.2.4. Velge tastaturoppsettet

Det foreslåtte tastaturet «Norsk» tilsvarer det vanlige QWERTY-oppsettet.
Valg av tastatur
Valg av tastatur

Figur 4.4. Valg av tastatur

4.2.5. Påvise maskinvare

Dette trinnet er helt automatisk i de aller fleste tilfeller. Installasjonsprogrammet oppdager maskinvaren, og forsøker å identifisere CD-ROM-stasjonen som brukes for å få tilgang til innholdet. Den laster modulene som tilsvarer de maskinvarekomponentene som er funnet, og deretter «monterer» CD-ROM-en for å lese den. De foregående trinnene inngår fullt ut i oppstartsbildet i CD-en, en fil med begrenset størrelse, og lastet inn i minnet av BIOS ved oppstarten fra CD.
Installasjonsprogrammet kan arbeide med de fleste driverrutiner, spesielt standard-ATAPI-enheter (også kalt IDE og EIDE). Men hvis gjenkjenning av CD-ROM-leseren misslykkes, tilbyr installasjonsprogrammet å laste en kjernemodul (for eksempel fra en USB-minnepenn) som tilsvarer CD-ROM-driverrutinen.

4.2.6. Hente inn komponenter

Med innholdet på CD-en tilgjengelig, laster installasjonsprogrammet inn alle filene som er nødvendig for å fortsette sitt arbeid. Dette inkluderer ekstra drivere for den resterende maskinvare (spesielt nettverkskortet), samt alle komponentene i installasjonsprogrammet .

4.2.7. Oppdage nettverkets maskinvare

This automatic step tries to identify the network card and load the corresponding module. If automatic detection fails, you can manually select the module to load. If no module works, it is possible to load a specific module from a removable device. This last solution is usually only needed if the appropriate driver is not included in the standard Linux kernel, but available elsewhere, such as the manufacturer's website or in firmware archives/packages.
Dette trinnet må være fullstendig vellykket for netinst-installasjoner, fordi Debian-pakkene må lastes fra nettet.

4.2.8. Oppsett av nettverket

In order to automate the process as much as possible, the installer attempts an automatic network configuration by DHCP (for IPv4) and by IPv6 network discovery. If this fails, it offers more choices: try again with a normal DHCP configuration, attempt DHCP configuration by declaring the name of the machine, or set up a static network configuration.
Dette siste alternativet krever en IP-adresse, en nettverksmaske, en IP-adresse for en potensiell port, et maskinnavn, og et domenenavn.

4.2.9. Administratorpassord

The super-user root account, reserved for the machine's administrator, is automatically created during installation; this is why a password is requested. The installer also asks for a confirmation of the password to prevent any input error, which would later be difficult to amend. Note that you can leave both fields empty if you want the root account to be disabled. In that case, the login for the root user will be deactivated and the first regular user — that will be created by the installer in the next step — will have administrative rights through sudo (see Seksjon 8.9.4, «Å dele administratorrettigheter»).
Administratorpassord

Figur 4.5. Administratorpassord

4.2.10. Å lage første bruker

Debian pålegger også etablering av en standard brukerkonto slik at administratoren ikke får en dårlig vane med å jobbe som rot. Føre-var-prinsippet betyr i hovedsak at hver oppgave er utført med minimum nødvendige rettigheter, for å begrense skader forårsaket av menneskelig svikt. Dette er grunnen til at installasjonsprogrammet vil be om det fullstendige navnet på denne første brukeren, brukernavn og passord (to ganger, for å forebygge risikoen for feil inngang).
Navnet til første bruker

Figur 4.6. Navnet til første bruker

4.2.11. Oppsett av klokken

Hvis nettverket er tilgjengelig, er systemets interne klokke oppdatert (bare en gang) fra en NTP-tjener. På denne måten vil tidsstempler på loggene være riktig fra første oppstart. Skal de forbli konsekvent nøyaktige over tid, trenges en NTP-bakgrunnsprosess å bli satt opp etter første installasjon (se Seksjon 8.9.2, «Tidssynkronisering»).

4.2.12. Å oppdage disker og andre enheter

Dette trinnet oppdager automatisk harddisker som Debian kan installeres på. Det vil bli presentert i neste trinn; partisjonering .

4.2.13. Å starte partisjoneringsverktøyet

Partisjonstrinnet er tradisjonelt vanskelig for nye brukere. Det er nødvendig å definere de ulike deler av diskene (eller «partisjoner») som Linux filsystemene og virtuelt minne (swap) vil bli lagret. Denne oppgaven er komplisert hvis et annet operativsystem, som du ønsker å beholde, allerede er på maskinen. Faktisk må du da ha sikkerhet for at du ikke endrer dets partisjoner (eller som du endrer størrelsen på dem uten å forårsake skade).
Heldigvis har partisjoneringsprogramvaren en «veiledet»-modus som anbefaler partisjoner for brukeren. I de fleste tilfeller kan du bare godkjenne programvarens forslag.
Valg av patisjoneringsmetode

Figur 4.7. Valg av patisjoneringsmetode

The first screen in the partitioning tool offers the choice of using an entire hard drive to create various partitions. For a (new) computer which will solely use Linux, this option is clearly the simplest, and you can choose the option “Guided - use entire disk”. If the computer has two hard drives for two operating systems, setting one drive for each is also a solution that can facilitate partitioning. In both of these cases, the next screen offers to choose the disk where Linux will be installed by selecting the corresponding entry (for example, “SCSI1 (0,0,0) (sda) - 53.7 GB ATA QEMU HARDDISK”). You then start guided partitioning.
Disk som brukes for veiledet partisjonering

Figur 4.8. Disk som brukes for veiledet partisjonering

Veiledet partisjonering kan også sette opp LVM logiske volumer i stedet for partisjoner (se nedenfor). Siden resten av operasjonen er den samme, vil vi ikke gå igjennom alternativet «Veiledet - bruk hele disken og sett opp LVM» (kryptert eller ikke).
I andre tilfeller, når Linux må arbeide parallelt med andre allerede eksisterende partisjoner, må du velge manuell partisjonering .

4.2.13.1. Veiledet partisjonering

Det veiledede partisjoneringsverktøyet tilbyr tre partisjoneringsmetoder, som tilsvarer forskjellige bruksområder.
Veiledet partisjonering

Figur 4.9. Veiledet partisjonering

Den første metoden kalles «Alle filer i én partisjon». Hele Linux-systemtreet er lagret i ett enkelt filsystem, tilsvarende roten / katalogen. Denne enkle og robuste partisjoneringen passer perfekt for personlige eller enkeltbruker-systemer. Faktisk vil to partisjoner bli opprettet: Det første vil huse hele systemet, den andre det virtuelle minnet (swap).
Den andre metoden, «Separat /hjem/-partisjon», er lik, men deler filhierarkiet i to: Én partisjon inneholder Linux-systemet (/), og den andre inneholder «hjemmeområder» (som betyr brukerdata i filer, og underkataloger tilgjengelig under /hjem/).
Den siste partisjoneringsmetoden, kalt «Separate /hjem, /var, og /tmp-partisjoner», er egnet for tjenere og flerbrukersystemer. Den deler filetreet i mange partisjoner: I tillegg til roten (/) og brukerkontopartisjoner (/hjem/), har den også partisjoner for tjenerprogramdata (/var/), og midlertidige filer (/tmp/). Disse divisjonene har flere fordeler. Brukere kan ikke låse opp serveren ved å forbruke all tilgjengelig plass på harddisken (de kan bare fylle opp /tmp/ og /hjem/). Bakgrunnsprosessens data (spesielt logger) kan ikke lenger fylle opp resten av systemet.
Når du har valgt typen partisjon, beregner programvaren et forslag, og beskriver det på skjermen. Brukeren kan deretter endre det hvis nødvendig. Du kan, i særdeleshet, velge et annet filsystem hvis standardvalget (ext4) ikke er hensiktsmessig. I de fleste tilfeller, imidlertid, er den foreslåtte partisjoneringen rimelig, og aksepteres ved å velge alternativet «Avslutte partisjonering og skrive endringer i disk».
Godkjenne partisjonering

Figur 4.10. Godkjenne partisjonering

4.2.13.2. Manuell partisjonering

Manuell partisjonering gir større fleksibilitet, slik at brukeren kan velge formål og størrelsen på hver partisjon. Videre er denne modusen uunngåelig hvis du ønsker å bruke programvare RAID.
Den første skjermen viser de tilgjengelige diskene, partisjonene deres, og eventuell ledig plass som ennå ikke er partisjonert. Du kan velge hvert viste element; trykk på Enter-tasten gir listen med hva som kan gjøres.
Du kan slette alle partisjoner på en disk ved å merke den.
Når du velger ledig plass på en disk, kan du manuelt opprette en ny partisjon. Du kan også gjøre dette med veiledet partisjonering, som er en interessant løsning for en disk som allerede inneholder et annet operativsystem, men som du kanskje ønsker å partisjonere for Linux på vanlig måte. Se Seksjon 4.2.13.1, «Veiledet partisjonering» for flere detaljer om veiledet partisjonering.
Editing/creating a partition

Figur 4.11. Editing/creating a partition

Når du velger en partisjon, kan du angi på hvilken måte du skal bruke den:
  • formatere den, og ta den med i filetreet ved å velge et monteringspunkt;
  • bruke den som en swap-partisjon;
  • gjøre den til et «fysisk volum for kryptering» (for å beskytte datakonfidensialiteten på enkelte partisjoner, se nedenfor);
  • gjøre den til et «fysisk volum for LVM» (dette begrepet er diskutert i større detalj senere i dette kapitlet);
  • bruke den som en RAID-enhet (se senere i dette kapitlet);
  • du kan også velge å ikke bruke den, og derfor la den være uendret.

4.2.13.3. Oppsett av flerdisk-enheter (Programvare RAID)

Some types of RAID allow the duplication of information stored on hard drives to prevent data loss in the event of a hardware problem affecting one of them. Level 1 RAID keeps a simple, identical copy (mirror) of a hard drive on another drive, while level 5 or 6 RAID splits redundant data over several disks, thus allowing the complete reconstruction of a failing drive.
Vil vi bare beskrive nivå 1 RAID, som er den enkleste å gjennomføre. Det første trinnet innebærer å lage to partisjoner med identisk størrelse, lagt til to forskjellige harddisker, og for å merke dem «fysisk volum for RAID».
Du må da velge «Sett opp programvare RAID» i partisjoneringsverktøyet for å kombinere disse to partisjonene til en ny virtuell disk og velg «Lag MD-enhet» i oppsettsskjermen. Deretter må du svare på en rekke spørsmål om denne nye enheten. Det første spørsmålet spør om RAID-nivået som skal brukes, som i vårt tilfelle vil være «RAID1». Det andre spørsmålet er om antall aktive enheter - to i vårt tilfelle, som er antall partisjoner som inkluderes i denne MD-enheten. Det tredje spørsmålet er om antall ekstra enheter - 0; vi har ikke planlagt noen ekstra disk til å ta over for en mulig defekt disk. Det siste spørsmålet krever at du velger partisjoner for RAID-enheten - disse vil være de to som vi har satt til side for dette formålet (sørg for at du bare velger partisjonene som eksplisitt nevner «raid»).
Tilbake til hovedmenyen, vises en ny virtuell «RAID»-disk. Denne disken er presentert med en enkel partisjon som ikke kan slettes, men hvis bruk vi kan velge (akkurat som for alle andre partisjoner).
For ytterligere informasjon om RAID funksjoner, vennligst referer til Seksjon 12.1.1, «Programvare RAID».

4.2.13.4. Sett opp Logical Volume Manager (LVM)

LVM lar deg lage «virtuelle» partisjoner som går over flere disker. Fordelene er todelt: Størrelsen på partisjonene er ikke lenger begrenset av individuelle disker, men av deres samlede volum, og du kan endre størrelsen på eksisterende partisjoner når som helst, muligens etter å ha lagt til en ekstra disk når det trengs.
LVM bruker en bestemt terminologi: en virtuell partisjon er et «logisk volum», som er en del av en «volumgruppe», eller en sammenslutning av flere «fysiske volumer». Hver av disse begrepene tilsvarer faktisk en «ekte» partisjon (eller en programbasert RAID-enhet).
Denne teknikken fungerer på en svært enkel måte: Hvert volum, enten fysisk eller logisk, er delt inn i blokker av samme størrelse, som er laget for å korrespondere med LVM. Å legge til en ny disk fører til etablering av et nytt fysisk volum, og disse nye blokkene kan knyttes til en volumgruppe. Alle partisjoner i volumgruppen som er utvidet slik, vil ha ekstra rom som de kan utvide seg i.
Partisjoneringsverktøyet setter opp LVM i flere trinn. På eksisterende disker må du først opprette partisjonene som vil bli «fysiske volumer for LVM». For å aktivere LVM, må du velge «Sett oppLogical Volume Manager (LVM)», så på den samme oppsettsskjermen «Lag en volumgruppe», som du vil knytte de eksisterende fysiske volumer til. Endelig kan du opprette logiske volumer innenfor denne volumgruppen. Legg merke til at den automatiske partisjoneringssystemet kan utføre alle disse trinnene automatisk.
I partisjoneringsmenyen, vil hvert fysisk volum vises som en disk med en enkelt partisjon som ikke kan slettes, men som du kan bruke som ønsket.
Bruken av LVM beskrives nærmere i Seksjon 12.1.2, «LVM».

4.2.13.5. Oppsett av krypterte partisjoner

For å garantere konfidensialitet for dine data, for eksempel ved tap eller tyveri av datamaskinen eller en harddisk, er det mulig å kryptere dataene på enkelte partisjoner. Denne funksjonen kan legges under et hvilket som helst filsystem, ettersom, som for LVM, Linux (og mer spesielt dm-crypt driveren) bruker Device Mapper for å lage en virtuell partisjon (der innholdet er beskyttet) basert på en underliggende partisjon som lagrer data i kryptert form. (Takk til LUKS, Linux Unified Key Setup, et standardformat som muliggjør lagring av krypterte data samt meta-informasjon som indikerer krypteringsalgoritmer som brukes).
For å opprette en kryptert partisjon, må du først tilordne en tilgjengelig partisjon for dette formålet. Du velger en partisjon, og indikerer at den er til å bli brukt som et «fysisk volum for kryptering». Etter å ha partisjonert disken som inneholder det fysiske volumet som skal lages, velg «sett opp krypterte volumer». Programvaren vil da foreslå å klargjøre det fysiske volumet med tilfeldige data (som gjør lokalisering av den virkelige data vanskeligere), og vil be deg om å oppgi en «krypteringspassfrase», som du skal bruke til å gå inn hver gang du starter datamaskinen for å få tilgang til innholdet i den kryptert partisjonen. Når dette trinnet er fullført, og du har returnert til partisjoneringsverktøymenyen, vil en ny partisjon være tilgjengelig i et «kryptert volum», som du deretter kan sette opp akkurat som alle andre partisjoner. I de fleste tilfeller brukes denne partisjonen som et fysisk volum for LVM, slik som å beskytte flere partisjoner (LVM logiske volumer) med samme krypteringsnøkkel, inkludert swap-partisjonen (se sidefelt SIKKERHET Kryptert swap-partisjon).

4.2.14. Installere base-systemet

Dette trinnet, som ikke krever noen form for brukermedvirkning, installerer Debian «base-system»-pakker. Dette inkluderer dpkg, og apt-verktøy, som administrerer Debian-pakker, samt de verktøyene som trengs for å starte opp systemet, og begynne å bruke det.
Installasjon av base-systemet

Figur 4.12. Installasjon av base-systemet

4.2.15. Sett opp pakkestyreren (apt)

In order to be able to install additional software, APT needs to be configured and told where to find Debian packages. This step is as automated as possible.
If getting packages from the network is requested, the installer allows to choose a server from which to download these packages, by choosing first a country, then a mirror available in that country. A mirror is a public server hosting copies of all the files of the Debian master archive.
Å velge et Debian speil

Figur 4.13. Å velge et Debian speil

Til slutt foreslår programmet å bruke en HTTP-mellomtjener. Hvis det ikke er noen mellomtjener, er Internett-tilgangen direkte. Hvis du skriver http://proxy.falcot.com:3128, vil APT bruke Falcot sin proxy/cache, et program ved navn «Squid». Du kan finne disse innstillingene ved å sjekke oppsett i en nettleser på en annen maskin koblet til det samme nettverket.
Filene Packages.xz og Sources.xz blir automatisk lastet ned for å oppdatere listen over pakker som ATP gjenkjenner.

4.2.16. Debians pakke-popularitetskonkurranse

Debian-systemet har med en pakke kalt popularity-contest, der formålet er å lage brukerstatistikk. Hver uke samler dette programmet informasjon om pakker som er installert og nylig brukt, og anonymt sendes denne informasjonen til Debian-prosjektets tjenere. Prosjektet kan deretter bruke denne informasjonen til å bestemme den relative betydningen av hver pakke, og det påvirker prioriteten de får. Spesielt blir de mest «populære» pakker inkludert i installasjons-CD-ROM-en, noe som vil lette tilgangen for brukere som ikke ønsker å laste dem ned, eller å kjøpe et komplett sett.
Denne pakken blir bare aktivert ved etterspørsel, av respekt for konfidensialiteten til brukernes bruk.

4.2.17. Å velge pakker for installasjon

The following step allows you to choose the purpose of the machine in very broad terms; the twelve suggested tasks correspond to lists of packages to be installed. The list of the packages that will actually be installed will be fine-tuned and completed later on, but this provides a good starting point in a simple manner.
Steget kan kreve at det fullstendige installasjonsmediet, eller en tilkobling til Internett og fungerende speiloppsett, som beskrevet ovenfor.
Noen pakker er også automatisk installert i henhold til den oppdagede maskinvaren (takket være programmet discover-pkginstall fra discover-pakken).
Oppgavevalg

Figur 4.14. Oppgavevalg

4.2.18. Å installere GRUB oppstartslaster

Oppstartslasteren er det første programmet som BIOS starter. Dette programmet laster Linux-kjernen inn i minnet, og deretter iverksetter det. Det gir ofte en meny som lar brukeren velge kjernen som skal lastes opp og/eller det operativsystemet som skal starte.
Som standard, menyen som GRUB foreslår inneholder alle de installerte Linux-kjerner, samt eventuelle andre operativsystemer som ble oppdaget. Dette er grunnen til at du bør akseptere tilbudet om å installere den i Master Boot Record (Hovedpartisjonssektor). Siden den beholder eldre versjoner av kjernen, bevarer det evnen til å starte det samme systemet hvis den sist installerte kjernen er defekt eller dårlig tilpasset maskinvaren, er det ofte fornuftig å beholde et par eldre kjerneversjoner installert.
GRUB is the default bootloader installed by Debian thanks to its technical superiority: it works with most filesystems and therefore doesn't require an update after each installation of a new kernel, since it reads its configuration during boot and finds the exact position of the new kernel. Version 1 of GRUB (now known as “Grub Legacy”) couldn't handle all combinations of LVM and software RAID; version 2, installed by default, is more complete. While there may still be situations where it is preferable to install LILO (another bootloader); the Debian installer does no longer support the installation of it.
Det er verdt å merke seg at GRUB ikke er en enkelt oppstartslaster, det er mer som en samling av oppstartslastere egnet for ulike tilfeller. De mange binære pakkene som er bygget ut fra GRUB-kildepakken, gjenspeiler at: grub-efi-amd64 er for 64-biters PC-oppstart i UEFI-modus, grub-efi-ia32 er for 32-biters PC-oppstart i UEFI-modus, grub-pc er for PC-oppstart i BIOS-modus, grub-uboot for ARM-datamaskiner, etc.
For mer informasjon om hvordan du setter opp GRUB, se gjerne Seksjon 8.8.2, «Oppsett av GRUB 2».

4.2.19. Avslutte Installasjonen og systemstart

Installasjonen er nå fullført, programmet ber deg om å ta ut CD-ROM fra leseren og om å starte datamaskinen på nytt.
Installation complete
Installation complete

Figur 4.15. Installation complete